Aha? Da er vi komfortable med å ligge ute, i en bivyseck, med himmelen som tak, og insekter og villsvin som granner, slik jeg har planer om. Hm, ikke dårlig. Jeg trodde folk hadde endret seg, slik at de nå var helt avhengige av GPS og klimaanlegg i bilene sine.
God tid - Levande föda / Levende mat - Mye trim
Har mange år som langtursyklist, med lengste sesong 2007 - vel åtte tusen kilometer med full oppakning og teltliv i skogene i Norden. Det er mange biler på veiene,. men etter å ha testet andre måter å bevege seg på, så står sykling alene tilbake.
Användarnamn: olavroerIntressen: Friluftsmat, Expeditioner, Vandring, Långfärdscykling, Litteratur, Navigering, Foto, Se luffar(loffer)blogg: http://www.utsidan.se/blogs/olavblogg1/index.htm
Kategorier:
Etiketter:
Etiketter:
Abisko, Alger, Europalederna, Friluftsmat, Kultur, Lofferkultur, Loffervogn - Luffarvagn (svensk?), Lättpackning, Lättviktspackning, Mat, Matlagning, Pilgrimsleder, Sove med himmelen som tak, Tankar om utrustningsdetaljer, Tält, Uteliv, Utemat, Utflykter, Utstyr, vandring, Varme, Ville vekster, Vårtecken, äventyr, Överlevnad
For 100 000 år siden
Gunilla Ladberg har skrevet boka "Den mänskliga hjärnan". Og i innledningne står det: "Tänk dig livet som det levdes för hundra tusen år sedan. Det er det livet vår hjärna är utvecklad för, liksom hela vår biologiske varelse."
Mat og drikke langs leden
Uten mat blir det ikke noen langvarig vandring. Og hva man skal ete og drikke, det er det mange som mener noe om. Staffan Lindeberg, for eksempel. Han hevder at menneskene i dag er genetisk omtrent like menneskene som levde i eldre steinalder. Ja ha. Og så har han noen ideer om hva menneskene som levde i eldre steinalder spiste. Og ikke minst, han har noen ideer om hva de ikke spiste.
Og dette danner utgangspunktet for mine matvalg. På samme måte som menneskene i eldre steinalder - holder jeg meg helt borte fra raffinert sukker og raffinert mel. I eldre steinalder fantes ikke disse produktene, mens i dag er de meget dominerende i kostholdet. Jeg bruker ikke poteter, pasta, hvitt brød og kaker bakt av hvitt mel. Og ikke noe salt.
Mat og varme det viktigste for menneskene
Men en luffar, en vandrer, en pilgrim - hadde -og har - et viktig behov til, og det var den praktiske muligheten til å få med seg saker og ting under vandringen. For de fleste ble det å bære/att bära, eller de kunne sykle, de kunne dra en tilhenger (det er noen få år siden en mann dro en tilhenger og vandret fra Gibraltar til Nordkapp. Og i juni i år, jeg syklet ved Sundsvall, da ble det fortalt om en som vandret med tilhenger for bagasjen litt lenger inne i landet (han vandret mot syd og varmere værlag, mens jeg syklet mot Haparanda og Tromsø, mot kaldere værlag), eller en pulk om vinteren, eller en kanot, eller som Heliga Birgitta, i følge Rolf Enander brukte hun ridehest og, får vi tro, hadde med et stort følge - på veien mellom Vadstena kloster og Santiago de Compostella - i 1340(?).
Alle mennesker trenger mat, ofte - og varme, helst ofte. Og da er det noen steder som er mer krevende enn andre. Her oppe i nord, for eksempel, hvor mat for det meste vokser bare deler av året - og hvor det er kaldt. Ofte.
En svensk pilgrimsluffar
Midt på 1990-tallet, vandret en svenske fra Vadstena (Linköping) til Santiago de Compostella. 5000 kilometer på 219 dager. Og hvordan taklet han de tekniske utfordringene? I boka hans står det om for tung bagasje, han hadde med for mye. Samtidig brukte han alle muligheter han kunne for mat og overnatting, på samme måte som tidligere pilgrimer og luffare. De som skriver om boka hans, er mest sjokkert over at han - nå i vår tid - hadde som system å finne en bra restaurant, oppsøke hovmesteren, og spørre om ikke restauranten ville spandere et måltid på en pilgrim. Og, som oftest fikk han et meget bra måltid.
Pilgrimsleder - for meg?
Det var et tett nett av leder for pilgrimer over hele Europa. Mange vandret til Santiago, og til Roma, og til Nidaros, og noen til Jerusalem, og helt sikkert til mange andre steder.
Her har jeg satt opp en plan for meg - med plan A fra Sevilla til Santiago og Finisterre, men, med en plan B satt sammen av mange pilgrimsleder, og så kan jeg ende opp i Norden, i Nidaros. Om bena vil, og om jeg vil. Men det er fristende, nå med nesten vinter, å tenke seg pilgrimsleden fra Karlstad og opp langs Klaraälven og videre gjennom Trysil og landskapene før Nidaros. Og vandre der - i multesesongen (hjortron) - ete seg fra myr til myr.
