Med båt, ski og isöks 
till topps i Lyngen

Å starte en skibestigning av topper i Lyngsalpene fra ei gammel redningsskøyte er ikke akkurat den vanligste måten . I mai i år var vi imidlertid ei gruppe skifantaster som hadde sjøveien som utgangspunkt til flotte toppturer i Lyngens tindeverden. Det var belgieren Chris Merveille bosatt i Tønsberg som var initiativtager til turen. Sammen med gode venner ønsket han å skibestige fjell på Lyngenhalvøya med utgangpunkt i å bo, spise og sove ombord på båt. Undertegnede ble kontaktet av med spørsmål om jeg kunne være med som vegviser på turen. Dette sa jeg selvsagt ja til. Etter i mange år å ha nærmet meg Lyngenfjellene landeveien, skulle det bli spennende å starte skiturene fra sjøen.

Gammel restaurert redningsskøyte ble vårt hjem. I flere år har den gamle hvalfangstskuta Polstjerna fra Tromsø gjennomført ukeslange turer rundt i Troms fjorder med italienske skiturister for å bestige kystnære topper i fylket. I år var det også en båt med franskmenn ute i samme oppdrag.

Biskop Hvoslef
Og så var det vi da; 6 nordmenn, 2 østerrikere, 2 belgiere og 1 nederlender. Etter å ha undersøkt diverse båtalternativer ble det den gamle redningsskøyten Biskop Hvoslef som skulle frakte oss rundt. Båten er en gammel ærverdig redningsskøyte som er bygget i 1933. Båten var i aktiv tjeneste helt frem til 1969 og har gjennom årene reddet mangt et liv langs kysten av Nord-Norge. Siden 1992 har den hatt base på Nordby Handelssted i Malangen. Mannskap på turen var Rolf Ingebriktsen, Magne Sørensen og Jens Løvli. Idag pensjonister med lang fartstid til havs i sitt yrkesmessige liv. Disse har vært sentrale i det enorme restaureringsarbeidet som er lagt ned for å få båten i den fantastiske stand den fremstår i dag.

Første stopp Kjosen og Sofiatind. Vi la fra kai i Tromsø lørdag 29.april og første stopp på odysseen var Kjosen der vi la til kai sent på kvelden. Vi våkna til skyfri himmel neste dag. Dagens mål var Sofiatind. Før vi startet på turen hadde vi gjennomgang av og øvelse i bruk av det elektroniske skredsøkerutstyret som alle var utstyrt med.

Hundrevis av Lyngenfjell
Det ble en spenstig tur, kanskje litt for utfordrende for enkelte, der de siste 400 høydemetrene ble gampet opp i rimelig bratt snø. Da vi nådde toppen, var alt slit glemt. Her var det den fantastiske utsikten som tok pusten fra alle og enhver. Hundrevis av Lyngenfjell lå badet utover i sola under en knallende blå himmelhvelving.

For de to av oss som hadde tatt med oss skiene helt til topp punktet, ble nedturen en konsentrert affære i ei bratt snørenne. Snøforholdene gjorde at vi vurderte rutevalget meget nøye. På slutten kunne vi imidlertid slippe oss løs og virkelig nyte tyndekraften i hver sving i den fuktige vårsnøen. For en skientusiast er dette livet med stor L.

Vel nede i båten hadde Rolf og Magne disket opp med selkjøtt til middag. For mange var det første gangen at denne havets delikatesse ble prøvesmakt. De fleste satte stor pris på det eksotiske måltidet, selv om det falt enkelte latterfulle kommentarer om en viss miljøvernorganisasjon.

Prestisjefjellet
Jiekkevarri neste - en perfekt dag. Jiekkevarri er for mange synonymt med Lyngens fjellverden. Dette "prestisjefjellet" er et must å få med seg for mange skibestigere over det ganske land. Værmeldinga hadde lovet oss godvær ennå et par dager, så det var bare å benytte oss av vår skapers gode lynne til å gjennomføre turen over Jøkelfjellet. Tidlig neste morgen stevnet vi inn en speilblank Sørfjorden i nydelig vær. Rett utenfor Holmbukt ble lettbåten satt på vannet. Vi kunne allerede observere flere skiturister på veg. De ble nok litt overrasket de to som gjorde seg i stand på parkeringsplassen oppe på veien, over å få besøk av skifolk som ankom fra strandsonen.

Turen over hele Jiekkvarrimassivet er kalt Norges fineste skitur. Opp til Holmbukttind. er det tilsvarende mange meter med pust og pes. Belønningen venter når du siger inn på toppen. Her er det bare å ta til seg av et teatralsk utsyn med tinder og fjorder i alle himmelretninger. Et storslagent utsyn som følger deg resten av turen, der du har hele Troms fylke dandert ut i nord, øst, vest og sør.

Ekstatisk nytelse
På Hovedtoppen 1834 meter over Sørfjorden var vi mange taulag som kunne feire 1.mai etter et godt stykke arbeid med svette kropper, verkende lår og knipsende fotoapparater. Ruta fortsetter nå ned til Salen og videre opp på eller forbi Kveita, før dagens høydepunkt for mange venter. Nedkjøringa til Fugledalsbreen er uansett forhold 500 høydemeter ekstatisk nytelse. Denne dagen var forholdene langt fra optimale. Et tynt skatelag gjorde at lårmusklene og teknikken fikk god pes. Svetten silte da vi var nede, så 1 ½ liter Colaen som ventet i sekken smakte himmelsk. Videre gir Fugledalsskardet deg utgangen til Fornesbreen. Optimale forhold ga oss god flyt ut breen. Videre nedover dalen var det bare å la glien stå til.

Etter 10 timer på tur nådde vi fjæresteinene, måseskrikene og tanglukta i Kjosen. Ingen Biskop Hvoslef var i sikte. Men mobiltelefonsamtalen fortalte at ferskfisk nettopp var dratt om bord. Da kunne vi gjerne vente en halvtime.

En time senere satt vi i salongen, glade og oppstemte og slafset i oss blodfersk sei. Dette var det gode liv. Atter en perfekt Lyngendag var over.

Over til østsiden av halvøya og til Lyngseidet og Fastdalstind. Vi stevnet nå nordover halvøya, rundet Lyngstuva og kaisatte oss ved Lyngseidet sent på natta. Og våkna til samme nydelige været.

30 italiener på telemarkski
Vi lå side ved side med Polstjernen og 30 italienske skiturister. Alle på telemarksski. For de som tenker på Lyngen som noe eksotisk, var det et tankekors at lederen for italienerne kunne fortelle at han syntes det var blitt så folksomt i området at han vurderte å finne andre plasser å ta med seg folket til neste år.

Etter den sedvanlige velsmakende nordnorske frokosten skulle vi i dag prøve oss på Fastdalstind. I vindstille og varmende solstråler fant vi veg i våt og fuktig snø opp til Rottenvikfjellet . Her fikk vi utsikt mot turmålet. Gjennom kikkertlinsene viste gamle skispor at andre hadde vært der i nær fortid.

Vi valgte å gå opp fra sydøst fra Rottenvikvatnet. Solen de siste dagene hadde varmet godt i snøen, så vi måtte vurdere rutevalget med hensyn på faren for skred. Etter atter nye liter med svette nådde vi varden på toppunktet. Vinden tok godt , så vi søkte ly bak steinbyggverket. 

Våre tirolske venner Michael og Werner fra Østerrike lot seg forføre av opplevelsen av hav, fjell, himmel og ski. Som vi vet er det lang vei til havet i de østerrikske alpefjell. Samme gutter behersket det skitekniske på sitt randoneeutstyr til det fullkomne. Sjelden har jeg sett noen være så dyktige til å ta seg ned på ski. Tror for øvrig snart at frasen om at nordmenn er født med ski på beina må revurderes.

Temporitt
Nedturen skjedde med høy nytelsesfaktor. Her var det bare å velge fallinje etter egne ønsker, lyster og bratthet. Werner fant sin i 200 meter med nærmere 45 graders helning. Og med hans teknikk var det en stor nytelse å beskue nedfarten. Dagens ble avsluttet med temporitt ned skogsveien til Lyngseidet der is- og brusdisken på Giæver-butikken ble innvadert av ni storligen fornøyde skiturister.

Vel tilbake i båten var det å lette anker for å legge kursen en time innover Lyngenfjorden til Furuflaten, der vi skulle spise middag på Kvinnehuset AS. Da vi hadde planlagt tur neste dag med utgangspunkt fra Lyngseidet returnerte vi tilbake utpå kvelden og tilbrakte natta der.

Ut på tur, aldri sur!
Så kom regnet - men ut på tur, aldri sur. Omsider slo langtidsvarselet til. Vi våknet neste morgen til et heller overskyet og trykkende vær. Mens noen foretrakk en rolig dag, var vi seks stykker som la av gårde opp mot Rørnestind.

Men etter at regnet satte inn, vinden tok godt tak og tåka lukket inn alt utsyn, ble det enighet om retur på ca.700 moh. Før det hadde våre utenlandske venner fått utvidet sine biologikunnskaper da vi hadde fått se både rype og reinsdyr. Om ikke våte til skinnet så i hvert fall godt fuktige, var det godt å få på seg tørre klær før vi atter tøffa innover til Furuflaten til middag og fotballkamp på TV.

Klassikerstempel
En klassiker står for tur - Daltind. I løpet av de siste 5 - 6 år har Daltinden. innen telemarkmiljøet oppnådd et nesten klassiker stempel. Og ikke uten grunn. Alt avhengig av sesong gir toppen deg 900 til 1300 høydemeter med utsøkt skikjøring i et gedigens fjellmiljø. Dette er ingen ekstremtur da brattheten aldri når over 30 grader.

Rett i mot troner hele Jiekkevarrimassivet opp med sine breer, egger og topper som gir ei ramme rundt nedturen som virkelig er skapt til å imponere. Det er mange svensker og finlendere som har funnet veien til Lyngsdalen og til Daltind. I tillegg til en del ihuge nordmenn, som år etter år etterlater sine skispor i renna ned fra toppen. Det er kanskje på sommersnø at fjellet virkelig får vist frem sine kvaliteter. Kombinasjonen av sommer og teltliv i Lyngsdalen omgitt av gedigne Lyngenfjell og turen på Daltind på sommersnø er en opplevelse jeg unner alle telemarkfantaster å få med seg.

Null sikt og stiv kuling
Det var langt fra sommerlige forhold som preget vår dag på fjellet. Et brukbart vær om morgenen endte i null sikt og stiv kuling på toppen der Werner og undertegnede i en nesten evighet kavet omkring på jakt etter varden. Vi fant den og vi fant også returen umiddelbart. Snøforholdene var prima med 30 tørr nysnø. Imidlertid gjorde det flate lyset at selve kjøringen ble en heller hopp og håp affære. Unntatt for Michael og Werner som atter nærmest danset seg nedover.

Tilbake til Tromsø - og Tromsdalstind. Det var nå tid å begynne på hjemturen. Planen var å ankre opp for kvelden i Nord-Lenangen for å gjøre en tur derifra neste dag. Men Vår Herre var ikke med oss denne gang. Regnet plasket ned da vi våknet. Uten mye diskusjon ble vi enige om å gå direkte tilbake til Tromsø. Fredag formiddag la vi strategisk til utenfor Vertshuset Skarven. Mens undertegnende dro rett hjem til dusj og hjemlig hygge gjorde resten av folket Nordens Paris.

Etter en time var vi bare to
Lysten på flere skiturer hadde minsket proporsjonalt med tiden til hjemreisen. Så lørdags morgen var vi bare fem som la av gårde mot Tromsdalstinden. Nevnte lyst minket mer og mer, så etter en time på tur var vi bare to igjen. Atter en gang var det Werner og undertegnende som i tåke og vind slet oss frem til varden på toppen, skrev navnet i boka før vi svingte oss ned forsida av Tinden. Om kvelden slo mesterkokkelaget Rolf og Magne til med et gedigent avslutningsmåltid bestående av forrett med diverse fikedelikatesser og med påfølgende hovedrett av selbiff med allslags tilbehør. Dette var mat som var fullt på høyde med menyen på restauranthuset like ved.

Så ble det søndag og tid for avreise hver til sitt.

Snipp, snapp snute så var et storslagent skieventyr over. For denne gang.

Espen Nordahl

Epilog
I 1938 seilte tre av datidens fremste svenske fjellklatrere; Gunnar Santesson. Harald Hammarsten og Håkan Tjerneld fra Gøteborg til Nordkapp tur/retur med båten Thalatta. I løpet av 45 dager besteg de en rekke fjell langs hele kysten. Da jeg for mange år siden leste beskrivelsen fra turen , slo det meg at dette også måtte være en optimal måte å utøve ski-bestigningskunsten på. Etter å ha tilbrakt ei uke om bord i Biskop Hvoslef har jeg fått bekreftelsen. Båt er den optimale måte å få oppleve kontrastene som kystnorge har å tilby når det gjelder fjellopplevelser med ski på beina.

Mange skal takkes for at turen ble en slik stor suksess. Først og fremst en takk til Chris som initierte det hele. Og en stor takk til alle deltakerne som gjorde at turen ble så trivelig. Deretter en gedigen takk til Rolf, Magne og Jens på Biskop Hvoslef som på en utmerket måte bidro til at dette ble en uforglemmelig opplevelse. De kjørte båten, de laga maten og de ordnet og sto på 24 timer i døgnet for at vi på alle måter skulle ha gode dager.