Klatring i Lofoten

Etter enda en gang å ha vist mitt planleggings-talent fra sin beste side har ferien begynt uten et spikret program. Ingen planer. Fullpakkede biler med unger og baderinger tytende ut av vinduene reiser i alle retninger. Byen tømmes sakte, og jeg er alene igjen på dette forlatte, fæle og øde sted - Kongsberg. Panikken sprer seg. Jeg vil ut. Jeg vil oppleve vakker natur. Jeg vil KLATRE.

En norlandsk stemme svarer i den andre enden, og i neste øyeblikk er jeg påmeldt Nord Norsk Klatre Skoles kurs for viderekommne. De mørke skyene letter og jeg kan endelig pakke sekken. Tre dager senere sitter jeg på øverste dekk i MS Polarlys mens vi sakte glir ut av Bodøs havn.


Roen senker seg samtidig som en kystlinje uten sidestykke spilles opp på panorama vinduene. En endeløs tinderekke over et blått og stille hav. Jeg synker lenger ned i stolen og filosoferer over hvor godt det egentlig er å ha ferie, og hvor deilig det skal bli å få kose seg på Lofotens klipper sammen med likesinnede. Så slår meg en tanke. Videregående kurs, likesinnede? Kanskje jeg må slite og blir hengende som et slips etter noen superklatrere som vil lære seg å catche og flashe! Jeg har ferie og hadde egentlig mest tenkt å nyte tilværelsen i storslåtte omgivelser. Brått vekkes jeg av en horde italienere som hylende stormer forbi. To niser hadde vist seg et millisekund. Tydligvis en meget eksotisk opplevelse, ettersom de ble stående å kikke ut av vinduene på en ubrutt havflate resten av turen inn til Svolvær.

Jeg har nå reist flere hundre mil, ut i havgapet til norges klatreparadis og blir møtt på kaia av en instruktør fra klatre-skolen. En svenske! Det viser seg etterhvert at majoriteten av de som jobber på skolen er fra Sverige, noe som burde være til ettertanke for de lokale heltene.

Et desimert deltakerantall stiller til frokost i klatrekafeen, Den Siste Viking, første kursdag. To på nybegynner delen, June og Rolf, og så meg. De er representanter fra de to nordligste fylkene og synes reisen sørover er å betrakte som en sydentur. Jeg for min del har gjort unna et godt stykke av veien til nordpolen. Instruktøren går kort igjennom ukens program og så er vi igang - nesten. VW bussen vil ikke starte, så vi må dytte den gjennom Henningsværs gater til svetten siler. Vel ute på superfriksjons klippene ved Paradiset, eller Kalle, blir vi delt inn i to grupper. Jeg som er alene på mitt kurs får bortimot privat-instruktør hele uken. Til å begynne med blir jeg satt til å lage standplasser. Stand-plasser som tåler drag oppover, nedover, innover, utover og i vinkel. Rappellerer ned, leder opp. Hvor ble det av ferien min? Får fortløpende kommentarer på det jeg har gjort, og mange nyttige tips som gjør klatringen og utstyrs-bruken enklere. Det er mye dette kurset dreier seg om. Få rutine på sikker og effektiv håndtering av alle remedier. Kalle ligger idyllisk til rett ved sjøen og har uendelige muligheter for buldring og entaulengders ruter. Det går sprekker og riss i hytt og pine, så det er bare å velge seg en linje som frister. Utpå dagen dukker det opp franskmenn som lurer på hvor alle boreboltene er, og tyskere som soloerer de rutene jeg nettopp har ledet. Ikke akkurat oppbyggende for psyken. Etter en dag på Kalle har den ekstreme friksjonen satt sine spor - kontorfingrene og de nye buksene er ikke lenger hva de engang var.

En ny dag og sletts ingen alpin start. Bonusen her oppe i nord er de lange, lyse dagene og nettene. Spiser forkost ved ni tiden, og skulle det regne
(hvilket det aldri gjorde) forskyver en bare kursdagen tilsvarende. Ingen tider å passe, inget mørke som senker seg - en ganske bekymringsløs tilværelse.

Idag er ukens første turdag, og Pianohandler Lunds Rute venter oss. Trestjernes klatring i følge Ed Websters fører, og en av de mest frekventerte. Ruten viser seg å inneholde variert og morsom klatring: riss, sva, diedre og svære stand-plasser. Vi går i to taulag; jeg og June, Krister (instruktøren) og Rolf. Ettersom vi er så få får jeg æren av å lede alle taulengder. Krister følger deretter på mine sikringer, sjekker standplassen, kommer med drepende kritikk og så tar vi opp hver vår andremann. Tromsøværingen høres til tider litt anspent ut i stemmen, og June, som ikke har like mange meters kroppslengde som visse andre, må catche for å komme seg videre. Ikke akkurat elegant, men det er jo tøft! Vi velger 5- avslutningen, et tynt fingerriss som setter jamme ferdighetene på prøve. Etter å ha gått ruten venter fortsatt den mest spennende delen av turen - en 50m fritthengende rappell. Må innrømme at det kilet litt i magen da jeg gikk over kanten. Hva skjer hvis tautet ryker nå? En uunngåelig tanke som dukker opp i slike øyeblikk, noe som kanskje skyldes at kroppen ikke lenger befinner seg i sitt vante element. Snurre rundt, fritt hengende i luften er jo ikke akkurat hva vi er designet for!

Tilbake på kafeen blir vi igjen servert en deilig middag i en idyllisk atmosfære. Kafeen ligger sentralt i havnen og det kommer stadig vekk inn klatrere for å slå av en prat og ta seg en pils. Her har familien Enevold greid å skape et fint samlingspunkt og miljø for de som besøker Lofoten.


Våkner også denne morgen. Dette er dagen hvor vi skal til Kalle enda en gang. Nybegynnerne skal få prøve på litt leding, og jeg skal lære meg alt om kamratredning og klatring på faste tau. Jeg kommer meg ut av standplassen, mekker til taljer med utveksling 1:3 og 1:6. Rappellerer ned til skadet, stabiliserer og fortsetter ned sammen. Klatrer på fast tau med bare en slynge, med franske prusiker, med Bachman og Jumar. En meget lærerik og nyttig dag. Dette er metoder en kan lese om i bøker, men det MÅ praktiseres for å få det til den gang ulykken skulle inntreffe.

På kvelden har klientelet i kafeen forandret seg radikalt. Det er ikke lenger illeluktende klatrere i slitte klær, men en gjeng mennesker i pent antrekk.
Arild Nykvist skal underholde. Jeg for min del fikk nok av et altfor røykfullt lokale og flere timer med poesi, som til tider grenset til det banale. Kultur
får være kultur tenkte jeg, og så dro jeg på fotosafari i et Henningsvær som sto i brann idet solen touchet ned i havet. Et lys en ikke finner så mange andre steder i verden. Treffer to klatrere som også hadde vært på Kalle. I morgen skulle de gå Presten. Snakk om progresjon! Fra et treningsfelt til 11 taulengder seriøs klatring. Kalle og Presten, to navn en ikke nevner i samme setning. De leser føreren og lurer på hva "Poor protection" i siste taulengde betyr! Det står skrevet Redningsaksjon i ansiktene til instruktørne. Som så ofte gikk også dette bra - de kom en taulengde og måtte så returnere.

Endelig! Dagen vi skal gå Bare Blåbær. 5'er klatring i snorrette finger- og hånd-jamme riss. Vi står ved innsteget og fire taulengder med jevn fin klatring ligger foran oss. Og det beste av alt - jeg skal igjen få lede alle taulengdene. (Vi går bare taulengde 2-5 av ruten, da de andre er litt mere grumsete.) Den første taulengden er den bratteste, et tynt fingerriss hvor det bare er å vri fingrene godt fast i. Deretter blir risset litt bredere, slik at hele hånden må til. Etterhvert kommer jeg inn i en rytme som gjør at jeg nesten ikke har lyste til å stoppe for å sikre. En fantastisk følelse. Risset spiser det meste av sikringsutstyr, hvis man bare hadde hatt noe. Instruktøren er sparsom, så her gjelder det å planlegge forbruket. Så vidt et kilesett, to hekser og to friends. Jeg beklager meg, men får ingen medfølelse. Og det viser seg at Krister får rett. Det er ikke nødvendig å slepe med seg hele jernvare-forretningen på tur. Etter fire taulengder spiser vi matpakken på en stor skive som rommer hele gjengen. Lofoten viser seg igjen fra den blide siden, og solen begynner å fylle dalen under oss. Vi har klatret på nordsiden av fjellet i en behagelig temperatur. Den skikkelige varmen kommer dog etter den første rappellen, som er den eneste retrett- muligheten fra denne ruten. Etter å ha svettet seg frem til bilen, hiver vi oss i havet, men kommer relativt fort opp igjen. Golfstrømmen hadde tydligvis ikke vært innom denne fjordarmen!

Svolværgeita - det er den vi ligger å tenker på før vi skal sovne. Skal motet svikte rett før hoppet? Eller kanskje det skjer som med han i avisutklippet, som hoppet forbi hornet! Det har ikke skjedd noen ulykker i NNKS 25 år lange historie, så da går det sikkert bra. Eller så er det på tide med den første?


En gjør seg noen tanker i de bratte bakkene opp mot Geita, mens solen steiker i ryggen. Værgudene har vært på vår side disse dagene. Alt som var planlagt er blitt gjennomført til punkt og prikke - bare hoppet gjenstår. Etter at leggene har fått jobbe en times tid er vi ved innsteget. Innsteget. Det slår meg plutselig at vi må jo klatre opp, før vi kan hoppe. Fokusen har naturlig nok blitt på andre ting enn selve klatringen denne dagen. På Geita går det mange fine ruter, og vi velger en miks av noen forskjellige. Jeg har trukket gevinstloddet igjen og leder i vei. Først to korte 4/4+ taulengder, som fører oss fra skygge- til solsiden. Så cruxet på turen, et 5'er punkt, før en følger et skråriss til en standplass midt imellom hornene. Det føles høyt, og husene i Svolvær har blitt små. Bare for å markere hvem som er sjef når det blir luftig, svever en havørn nært forbi oss. Virkelig et majestetisk syn.

Hoppet. Nå står jeg endelig der, på det ene hornet. Krister på det andre. Sett nedenifra siste stand-plass så det råkort ut. Ikke nå lenger. Jeg kikker litt til side for landingsplassen og ser rett ned på kirkegården. Der vil jeg ikke ende - så tar jeg spranget ut i luften.

Lofotveggen bader i rød kveldssol mens det lille Widerø-flyet tar meg ut til Røst før Bodø. Den fineste flyturen jeg noen gang har fløyet. Bare den alene er verdt hele reisen. Det er litt vemodig å legge kursen sørover igjen, men Lofoten står seg sikkert til neste sommer.